USA passerte noen år siden Romerriket i antallet militære intervensjoner i andre land. Av de rundt to hundre og tyve ganger USA har brukt militær makt mot andre stater kan muligens noen av dem forsvares ut fra Internasjonal Rett. De fleste er brudd på såvel folkeretten som de konvensjoner og lover som gjelder mår militær makt brukes.

Dette gjelder såvel de midler som er benyttet som i hvilke situasjoner militær makt har vært tatt i bruk. Begge disse forhold er regulert i et flertall konvensjoner og avtaler. I tillegg har USA sjelden tatt hensyn til beslutninger i FNs Sikkerhetsråd, bortsett fra de ganger rådet har støttet USAs linje.

I tillegg til de juridiske sidene ved disse overgrepene er mange av dem forkastelige fra moralske og politiske vurderinger. USA har vært militært aktive i alle verdensdeler i mange tiår og ekspanderer fortsatt med sine militære midler. NATOs utvidelse østover og den østasiatiske AMPO-alliansens militære ekspansjon er bare de mest tydelige tegn på dette.

Mange av de militære operasjoner USA har stått bak; de åpne krigene i Indokina, i de arabiske land og Afrika, og de halvt fordekte operasjonen i Latin-Amerika og andre deler av verden, har skapt en grobunn for et sterkt hat mot USA og alt hva supermakten står for.

Att "smake sin egen medisin"

I tillegg har den økonomiske imperialismen og utnyttelsen av fattige land og folk gjennom USA-dominerte institusjoner som Verdensbanken, Det Internasjonale Valutafondet, amerikanske globale konsern og politiske beslutninger i Kongressen i Washington vært med på å øke gapet mellom fattige og rike i verden. Den kombinasjon av bombet infrastruktur og økonomisk boikott som Irak har vært utsatt for de siste ti årene har til nå tatt langt over en million liv. Listen kan gjøres alt for lang.

I dette perspektivet er det ikke urimelig å se terroraksjonene i New York og Washington som gjengjeldelsesangrep mot USA. I et metaperspektiv er dette en krig der den militært og økonomisk sterke makt får "smake sin egen medisin".

Statsterrorism - eller humanitær intervention?

Mange av de angrep USA har gjennomført rundt om i verden bør klassifiseres som Statsterrorisme. Men skillet mellom krig og terrorisme har lenge vært i ferde med å viskes ut. Når NATO, uten sikkerhetsrådet godkjennelse og mot sine egne statutter, bombet Jugoslavia tre måneder i 1999 ble det av amerikanske og europeiske politikere kalt for en "humanitær intervensjon". Når Russland nå har bombet i stykker rundt 85% av alle bygninger i Tjetjenia og fordrevet over halvparten av befolkningen kalles det "terroristbekjempelse". Og i dagene er det mange land, med USA og Frankrike i spissen, som uttrykker stor forståelse for terrorkrigen Russland fører i Tjetjenia.

Vi har all grunn til å frykte at USA vil ty til samme en lignende for "terroristbekjempelse" som det Russland har benyttet i Tjetjenia siden 1994.

Anledning till den største bekymring

Mange har uttrykt sin uro for at den amerikanske gjengjeldelsen vil gå ut over mange uskyldige sivile og at det er grunn til ettertanke før aksjoner settes i gang. Andre har poengtert viktigheten av at de skyldige, og kun de direkte involverte, stilles for en domstol og dømmes etter normale rettsprinsipper. Atter andre påpeker de allerede pågående overgrepene mot individer som har samme kulturbakgrunn som de utpekte grupper. Det vil si muslimer og araber som i dag blir angrepet på gatene i USA og Europa. Alle disse bekymringer bør tas på største alvor.

Det som bekymrer meg mest er den langsiktige konsekvensen av en massiv gjengjeldelse fra amerikansk side. Hva er konsekvensene langt etter at George W Bush for lengst har forlatt det Hvite Hus? Hvordan vil de langsikte relasjonene mellom USA/vestverden og de utpekte land/kulturer/grupper utvikles dersom den militære overmakten skal benyttes for å vise styrke ovenfor en hjemmeopinion som krever hevn?

De nye krigene - ska vi reflektera eller ha hævn?

Det som har blitt kalt "de nye krigene" har i dagene fått en ny dimensjon. Skillet mellom terror og krig er helt artifiselt. De asymmetriske krigene viser seg å være umulige å vinne. Ingen av partene kan avgå med seier i det lange løp. I dagene konkurrerer Kongressen og presidenten om å gi de største bevilgningene til et militært motangrep. USAs mange tiår av militær opprustning og milliarder av dollar satset på etterretning viser seg å være virkningsløse mot en liten gruppe utrustet med litt penger, noen kniver og viljen til å ofre alt.

Spørsmålene om årsak og virkning trenges til side for en primitiv ryggmargsrefleks om hevn. Vi vet at ethvert militært svar på det som skjedd vill skape grobunn for mange kommende generasjoner av kreative og offervillige USA-hatere. Det bør manes til besinnelse.

Jørgen Johansen, 14 september 2001

© TFF & the author 2001  

Tell a friend about this article

Send to:

From:

Message and your name

Home

New

PressInfo

TFF

Forums

Features

Publications

Kalejdoskop

Links