Colombia - så mye mer enn kokain

Jeg har siden slutten av nittitallet hatt mulighet til å besøke og jobbe i Colombia to, tre ganger per år. Mitt første besøk var å holde kurser om konfliktanalyse, ikkevoldskamp og globalisering for forskjellige freds- og menneskerettighetsnettverk i Bogota, Medellín og Cali. Navn som de fleste kun forbinder med narkotikakartell og kidnappinger. De politiske og sosiale konfliktene som preger landet fremstilles i svart-hvitt der de marxistiske geriljagruppene FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia) og ELN (Ejercito de Liberacion Nacional de Colombia) blir ofte satt i samme bås som de ekstreme paramilitære gruppene som går under fellesbetegnelsen AUC (Autodefensas Unidas de Colombia).

Med en velstående øvre middelklasse, store naturresurser og enorm fattigdom har dette landet med sine over 40 millioner innbyggere like gigantisk store problemer som de har fantastiske muligheter. Den økende innblandning fra USA har delvis skjedd under dekke av å være et tiltak mot kokainproduksjon (Plan Colombia) men har i realiteten handlet om å ha politisk og militær kontroll over ressurser, territorium, marked og folk i dette landet som ligger i den nærmeste bakgården.

Kan du hjelpe meg?

Det sterkeste minne fra den reisen setter fortsatt sitt preg på min oppfatning av konfliktene og hva framtiden kan bringe for dette plagede folk. Jeg hadde forelest om konflikter i andre deler av verden for ca 300 tilhørere i en landsby et par timers bilkjøring fra Medellín. På grunn av faren for kidnappinger eller angrep fra de paramilitære hadde vi denne kvelden kjørt med eskorte fra Peace Brigades International. Det ble mørkt før vi kom frem flere timer forsinket, men kommunestyrehallen var sprengfull av forventningsfulle ansikter. Man føler seg ikke alltid særlig kompetent til å gi folk verdifull kunnskap, innsikt og mot i slike situasjoner. Deres erfaringer fra virkeligheten er så vanvittig mye større enn mine. Denne kvelden skulle det bli verre enn vanlig.

Jeg snakket i det vide og det brede om mine erfaringer fra arbeid i Tjetjenia, Palestina, Balkan, Eritrea og andre konfliktområder. Spesielt om de grupper som i slike krigssoner benytter seg av ikkevoldelige midler. Etter foredraget kom det som vanlig mange frem for å takke, stille spørsmål og fortelle om sine erfaringer. Når det hele er over er det ofte jeg har følelsen at det er jeg som har lært mest. Denne kvelden stod det en kortvokst, tynn og synlig skremt kvinne og ventet til de andre var ferdige. Hennes øynes virket store som tefat. Hun spurte om jeg kunne hjelpe henne. Vel, hun fikk først fortelle hva som var problemet mente jeg, så fikk vi se om jeg kunne være til noen hjelp. Da fikk jeg fra en pipete og lavmelt stemme høre at hun hadde vært en i gruppen som ble utsatt for den seneste massakren i landsbyen. Hun var en av de få som hadde overlevd. Og nå var hun så bekymret for at hun ikke lenger våget å jobbe i den menneskerettighetsgruppa der hun tidligere var aktiv. Hun ville ha råd for å få tilbake motet. Det hadde snart gått 14 dager og hun våget fortsatt ikke ta opp igjen arbeidet!!

Der stod jeg. En middelaldrende, velbetalt, europeisk, blekfet, mann, med norsk pass og billett med hjemreise neste uke og skulle gi denne kvinnen råd. Etter en stunds stillhet gav jeg henne en stor klem og sa at med kvinner som henne var jeg langt mer optimistisk for Colombias fremtid enn jeg ellers skulle vært. Hun var en heltinne som gav håp om en endring til bedre. Og man SKAL være redd etter å ha gjennomlevd en massakre!

et var der og da jeg forstod hvilket enormt potensial det Colombianske folket har. Jeg fortalte denne historien til Bogotas borgermester da jeg traff ham i august i år. Han smilte og sa at det var mange slike og at flere og flere våget å reise seg mot volden og overgrepene de siste årene.

Voldsom borgerkrig

At Colombia har hatt i gjennomsnitt et politisk mord hvert 20 minutt de siste førti år og at det blir tatt 3-4000 gisler hvert år setter sitt preg på folket i alle deler av landet. Og noe av dette preget er altså en fandenivoldsk innstilling til å våge å konfrontere volden. Mange lever i en virkelighet som er umulig å fatte for de som ikke selv har opplevd dette. Bestialsk og brutal vold har blitt en så vanlig del av mange aktivisters liv at en stakkars europeer på besøk ikke skjønner hvordan de tenker.

Bud om død avbryter ikke foredraget

Jeg innledet på et møte i Bogota for ett års tid siden da en telefon ringte i det rommer der jeg pratet. En person tok imot samtalen, la på røret og hvisket noe til sidemannen da hun satte seg. Jeg la merke til at flere hvisket beskjeden videre før mange i forsamlingen høylytt bad folk ti stille så lenge jeg pratet. Det ble straks tyst og da jeg avsluttet mitt foredrag en halvtime senere spurte jeg hva samtalen hadde dreid seg om. Jo, det hadde kommet beskjed om at et medlem i organisasjonen som arrangerte møtet var funnet drept en time tidligere!

Jeg spurte nesten sint hvorfor de i all verden ikke hadde avbrutt meg og meddelt folk om hva som hadde skjedd? Nei, de synes det var viktig at jeg fikk avsluttet først. Og selv om mitt selvbilde til tider kanskje er i største laget så innser jeg selvsagt at så viktig og bra var ikke mitt foredrag. Dette sier noe langt mer om den hverdag disse jobber i enn om mine kvalifikasjoner som foreleser. I Norge skulle det umiddelbart blitt innkalt et team av terapeuter, psykologer og prester for å tilby krisebehandling til de som var aktive i en gruppe der et medlem var funnet drept. Her var det ikke engang viktig nok å av bryte et foredrag.

Det sivile samfunn

Det sivile samfunnet i Colombia er nok det kraftigste i hele Sør Amerika. Antall nettverk, organisasjoner og grupper som arbeider med fredsspørsmål, menneskerettigheter, kvinnefrigjøring, miljø, urbefolkningssaker, militærnekting, sivilmotstand, sosiale spørsmål og USAs innblandning i Colombia er enormt. I tillegg kommer et stort antall politiske partier. I disse dager er det folkeavstemmingen om endringer i grunnloven som opptar mange av dem. Ingen har oversikt over det mylder av virksomhet som foregår i enhver avkrok av dette gigantiske landet. Colombia er nesten på høyde med Nordiske land når det gjelder størrelsen på det organiserte sivile samfunnet.

Universitetene er som politiske heksegryter. Politiske debatter og konflikter preger undervisning og fritid. Besøker man Instituto Universitario De La Paz i Barrancabermeja er debatten om "Plan Colombia" som den amerikanske imperialismen nye tryne vanskelig å unngå. Når man fra fly sprøyter avløvningsmidler på fattige bønders kokainavlinger blir selvsagt også deres egen kjøkkenhage forgiftet. Som ett resultat av det selvklare valget mellom å sulte eller spise forgiftet mat fødes det mange barn med missdannelser. (se for eksempel www.escuelacolombia.org.co) Og avlingen flyttes bare til nye områder. Alternative jordbruksprodukter går det ikke å leve av for fjellbøndene. Ingen ting tyder på at den kjemiske krigføringen mot dem leder til redusert kokainproduksjon.

På Universidad Nacional i Bogota har i alle år politiske slogan "prydet" nesten hver kvadratmeter veggflate, utenfor så vel som inne i klasserommene. Når den nyvalgte rektor på Universidad Nacional, Marco Palacios, startet en kampanje for å male over alle tekster på universitetets vegger våget han typisk nok ikke å røre portrettet av presten og geriljakjempen Camillo Torres, en av de tidlige forgrunnsfigurene i ELN-geriljaen. De siste årene har AUC (paramilitære) sympatisører og medlemmer våget seg inn på campus og utfordrer FARC og ELN aktivistene. Selv om mye foregår i skjulte så kan man ikke å unngå kjenne den intense spenningen i klasserommet når vi diskuterer mål- middel i de mange sosiale og politiske konflikter som utgjør de væpnede bevegelsenes "grobunn". Trusler er hverdagskost og regelmessig må noen flykte utenlands etter alvorlige forsøk på attentat.

De mange aktivister sliter også med et annet alvorlig problem; det er for mange splittelser internt. Nettverk og organisasjoner kan alt for ofte ikke samarbeide med hverandre. Typisk nok var jeg i forrige måned invitert til å snakke på tre forskjellige seminarer om "Resistencia Civil". Gledelig med så stor interesse for ikkevoldskamp, men de kunne ikke samarbeide nok til å enten slå seg sammen eller i det minste arrangere seminarer i samme by på forskjellige dager! Mangelen på nasjonalt samarbeide reduserer enhver tro på at de kan konfrontere de virkelig store problemene landet og folket står ovenfor.

De nye krigene

Jeg har gjennom årene blitt kontaktet av representanter for de grupper på venstresiden som bedriver blant annet en væpna kamp. De har interesse av å diskutere vold kontra ikkevold og å høre om min forskning på de ikke-væpna revolusjonene som har vært gjennomført de siste 25 årene. Fra en europeisk media-horisont virker det som om den væpna kampen er alt de gjør, foruten narkotikahandel da naturligvis. Virkeligheten er selvsagt langt mer kompleks og nyansert enn hva europeiske medier får med seg. En sak er at etter Sovjet Unionens sammenbrudd har mange av verdens venstregeriljaer blitt tvunget til å finne andre finansieringer for sin krigføring enn økonomiske overføringer fra Øststatsland. Inntekter fra smugling av sprit, tobakk, mennesker, diamanter, narkotika og investeringer i sexindustrien har for mange godt og vel erstattet de tidligere bidragene.

For et økende antall av de tidligere frigjøringsbevegelsene har dette medført at ledelsen har opprettet fete bankkonti i Genève og de har fått smaken på "det gode liv". Vi har sett en utvikling i flere av disse bevegelsene der det politiske prosjektet gradvis har blitt erstattet av ønsket om å maksimere profitten. Det er dette Mary Kaldor har kalt "de nye krigene". Her er det ikke snakk om enten eller, men om små endringer over tid. For Colombias del har denne prosessen gått lengst i deler av FARC-geriljaen.

Vold - ikkevold?

Mine samtaler har helt sikkert gitt meg langt mer enn hva de har fått ut av det, men det har vært et ønske fra alle parter om å fortsette diskusjonene. For egen del har jeg sett på dette som både spennende muligheter til å få øket innsikt i hvordan slike bevegelser fungerer og tenker, men også hatt et lite håp om at jeg selv kan så noen frø om ikkevæpnede måter å føre kampen på.

De har forunderlig lite kunnskap om Solidaritet sin kamp i Polen på åttitallet; generalstreiken som tvang militærjuntaen til å avgå i Bolivia 1982; hvordan Corazon Aquinos tilhengere tvang bort Ferdinand Marcos på Filippinene 1986; de mange ikkevoldlige revolusjonene i Øst Europa 1989; revolusjonen 5 oktober år 2000 i Serbia eller de mange andre fascinerende og vellykkede eksempler på ikkevoldlige regimeskifter siden slutten av syttitallet. Når jeg konfronterer dem med alt dette så blir jeg hver gang møtt med kommentaren: "Vi har forsøkt, men det fungerte ikke". "Vel" blir mitt spørsmål "om dere forkaster ikkevoldelige kampformer etter en håndfull forsøk, hva er det så som gjør at dere ikke forkaster den væpnede kampen etter 40 års kontinuerlige mislykkede forsøk?"

Det er da den viktige og spennende debatten starter for alvor.

Terrorister?

I og med 11 september 2001 skjedde det mye i verden. For Colombias del ble en av konsekvensene at geriljagruppene og de paramilitære ble stemplet som terrorister. Først av USA og FN, siden av EU. Fra en fredsarbeiders perspektiv er ikke dette "Conflict Prevention" men det stikk motsatte, nemlig "Peace Prevention". I og med at man klistrer denne helt uvitenskaplige etikett på FARC, ELN og AUC blir det forbudt å ha kontakt, illegalt å samtale med dem og enhver form for fredsprosess er dermed kriminell.

"Terrorist" er en merkelapp på individer og grupper som makthavere setter på folk de ikke liker. En gang i tiden var Nelson Mandela klassifisert som terrorist fordi han nektet å ta avstand fra bruk av sabotasje mot apartheidregimet i Sør Afrika. Siden har omverden endret seg og han ble transformert til "frihetskjempe i fengsel", president, Nobels fredsprisvinner og i dag befinner han seg for mange et sted mellom englene og Gud. Men han er den samme og har de samme meninger som den gang. Det er makthaverne som har endret sitt syn, ikke Mandela. Begrepet terrorisme tilhører den politiske retorikkens sfære. Den bør lukes bort fra jussen og vitenskapslitteraturen.

For tiden klasses alle som opponerer seg mot USAs utenrikspolitikk som terrorister og samtaler med dem umuliggjøres. Når dialog ikke lenger er mulig er det bare forvrengte versjoner i massemedia som når det offentlige rommet. Hele terrorismedebatten er et spill der nesten alle medier spiller på lag med det verste av amerikansk maktpolitikk. Journalisten Tayseer Alouni sitter fengslet i Madrid for å ha intervjuet Osama Bin Laden og journalistkollegene verden rundt har i skrivende stund ikke protestert!

Mer dialog nødvendig

Mine egne samtaler før 11 september foregikk i det skjulte. Som en dårlig redigert B-film reiste jeg rundt med taxi nattetid. Byttet ofte, fikk nye beskjeder om hvor vi skulle møtes og endte til slutt opp med for eksempel å stå og banke på en garasjedør til noen ropte på meg fra andre siden av gaten. Etter terroriststemplingen av geriljaen er selv ikke slike forholdsregler nok.

Jeg hevder ikke at samtaler kan skape fred i Colombia, men påstår at dialoger er positive i seg. Å forby individer og grupper å diskutere åpent eller få tilgang til media skaper kun enda mer fastlåste posisjoner og det gir de store mediene enerett som premissleverandører for noen av vår tids viktigste debatter.

© TFF & författaren 2003  

Tell a friend about this article

Send to:

From:

Message and your name

 

 

SPECIALS  Photo galleries Nonviolence Forum TFF News Navigator Become a TFF Friend TFF Online Bookstore Reconciliation project Make an online donation Foundation update and more TFF Peace Training Network Make a donation via bank or postal giro Menu below

Home

New

PressInfo

TFF

Forums

Features

Publications

Kalejdoskop

Links