31 oktober 2003

På ettermiddagen nærmet det seg 35 grader i skyggen, men der hvor vi vandret frem var det ikke mye skygge å få. Selv ikke når vi fikk litt grønsakssuppe til en flere timer forsinket lunsj fantes en skyggeplett å oppdrive. Men hva er man ikke villig å lide for å dra sitt strå til stakken når visjonen var en fredfull framtid i Midtøsten? Vi var noe over hundre deltagere fra Europa, USA, Israel og Palestina som med de beste intensjoner foretok en ukes marsj og planla å krysse den grønne linjen uansett hva israelske myndigheter måtte mene om det.

Ingen var særlig overrasket da soldater, politifolk og en håndfull agenter i sivile klær var "velkomstkomité" da vi etter flere dager kom til grenselinjen. Vi hadde på forhånd avtalt at det var opp til den enkelte om hun eller han skulle utfordre Israelske myndigheter og passere over til Palestina. De andre fikk oppgaver med å kontakte presse, familie, ambassader og venner.

Med viss erfaring fra arrestasjoner i andre land var det likevel med en overraskning jeg plutselig befant meg liggende på rygg i en politibil på vei mot fengslet i byen Tiberias ved Gennesaretsjøen. Mye kan sies om israelske politifolk, men effektive det er de!

Dette var tidlig nittitall og vi i fredsbevegelsen hadde for første gang i stor skala tatt steget fra å protestere mot krigen hjemme der vi bodde til å jobbe i krigssonene. Noen hadde teltet i ørkenen på grensen mellom Irak og Kuwait i den første Gulf-krigen. Balkan ble etter hvert oversvømmet av fredsaktivister fra store deler av verden. Senere stod folk på broene i Novi Sad og Belgrad for å hindre bombing og de siste årene har vi sett International Solidarity Movement og mange andre. Erfaringene fra dette totale bytte av arena har vært svær blandet. Det som fungerte relativt godt i Oslo, Hamburg og Washington fikk helt andre konsekvenser i Sarajevo, Baghdad, Nablus og Medellín. Det har ytterst sjelden vært mangel på gode viljer og intensjoner, men resultatet har vært magert. Ofte har det også vært katastrofalt. Det er ikke her rett plass for å gjøre en evaluering av alle disse "eksperiment", men det bør gjøres. Alle argument taler for at fredsaktivisters innsatser i krigsområder bør evalueres, grundig, kritisk og av eksterne folk. Deltagernes egne oppfatninger av sine innsatser er mindre interessante.

Mitt eget korte opphold i fengslet i Tiberia fikk to konsekvenser: Først og fremst ble palestinske fanger i nabocellen banket opp hver natt for at jeg skulle holdes våken av skrikene og de fryktelig tunge slagene. Fangevokterne ville åpenbart skremme meg fra å fortsette med slike aksjoner. For det andre ble nitti prosent av alle medieomtaler av vår marsj fokusert på arrestasjonen av oss utlendinger. Det folk vi var der for å støtte led mer enn før på grunn av oss og den konflikt vi ville påvirke ble totalt bortglemt i tårefylte reportasjer om "stakkars fengslede vestlendinger".

Jeg hadde mange tanker i hodet da jeg satt på flyet til London etter å ha blitt utvist via Ben Gurion Airport.

Tross dette har jeg mange ganger i de senere år hatt gleden av å jobbe i området. Som foreleser og veileder på diverse universitet, deltager på seminarer, trener og facilitator har jeg arbeidet flere ganger i året i Palestina og i Israel. Jeg har lært utrolig mye av disse møtene og av min voksende skare av gode venner. Noen av disse jobbene har gitt meg minner for livet.

Som nordmann i Midtøsten er det vanskelig å unngå debatter om den såkalte "Oslo-prosessen". For femti år siden fikk Norge begrepet "Quisling" inkludert i mange av verdens språk. I dag har begrepet "Oslo" fått en like negativ klang i mange arabiske ører. I Ramallah, Jenin og Tulkarm har Oslo blitt synonymt med forræderi. Jeg har lett for å støtte de mange som mener at Norge har et tungt ansvar for den vold i dag dominerer Midtøsten. Hva var det som gikk galt?

La meg ta utgangspunkt i en historie fra Peace College, et Mastergrads-program i Jerusalem med en tredjedel studenter fra Israel, Palestina og Europa. Mine forelesninger der i konfliktanalyse har hvert år inkludert et gruppearbeide der studentene har fått i oppgave å identifisere aktører i disse konflikter. Ikke EN gang har studentene kommet tilbake med færre enn 50 viktige aktører som påvirker situasjonen. Når norske sosialdemokrater bød inn til hemmelige forhandlinger på Borregård Hovedgård ved Sarpsborg var det partivenner i Israelske Labour og ledelsen i Fatha som fikk komme. Med kun to aktører rundt bordet var det selvsagt langt enklere å få underskrifter på et papir noen måneder senere. Seremonien på gressmatta utenfor det Vite Hus fikk solen til å skinne på Norge som fredsmeglernasjon.

Det problematiske med dette er selvsagt at mange viktige aktører ble ekskludert fra denne prosessen. Og i ettertid er det lett å fastslå at det er, av Norge ekskluderte aktører, som har gjort hva de kan for å hindre denne avtalen å implementeres. Ortodokse jøder gikk så langt at de skjøt sin egne statsminister for å hindre den prosess de var ekskludert fra. Hamas begynte med sine selvmordsbombere for å hindre at det ble en fred uten at de fikk et avgjørende ord med i laget. Bosettere gikk inn i moskeen og skjøt ned bedene muslimer for å hindre en fred de var ekskludert fra. Statusen til Hamas i Palestina i dag er fullt på høyde med den "gutta på skauen" hadde i Norge på slutten av andre verdenskrig. Å uteslutte dem fra en fredsprosess er ikke fornuftig.

Det er elementært i konfliktanalyser at aktører alltid er flere enn to, at aktører har "eiendomsrelasjon" til konflikter og at inklusjon er viktigere enn eksklusjon. Det er ingen som mener at det skal sitte femti aktører rundet forhandlingsbordet, eller at alle aktører skal behandles på lik måte. Men det er helt sikkert ikke klok konflikthåndtering å ekskludere viktige aktører som har muligheter til å stoppe ethvert fredsinitiativ.

Det tar meget lang tid å bygge fred. Et relevant bilde for Midtøsten er at det tar femti år fra du setter en olivensten i jorden til du kan høst nye oliven. Men det tar kun minutter å rive opp treets røtter med en gravemaskin. Om antallet aktører som ble invitert til fredsprosessen hadde vært fem-seks i stedet for to ville de fortsatt sittet ved forhandlingsbordet. Det ville vært utrolig mange "ups and downs", men det er ingen snarvei til fred!

Mange hevder at det ikke finnes vilje hos disse aktører til å delta. Mulig den ikke var like sterk overalt; iallfall ikke om det skjer med albuen og etter at de andre har blitt møtte med velkomstklemmer. Men også blant de mer militante grupper finnes det ulike viljer. Ikke alle passer inn i våre verste fordommer, verken i Hamas, hos de ortodokse eller bosetterne. De mange avtaler om våpenhviler viser at "de går å prate med". Men det får ikke alltid skje på de sterkestes premisser.

Det norske løftet om egen stat for Palestinere og fred for Israeler ble forvandlet til fortvilelse og frustrasjon ettersom årene gikk. Sharons besøk til Al Aqsa moskeen forvandlet denne fortvilelse til en ny voldsbølge som nå har vart i mer enn tre år. UD har i senere tid, kledelig nok, senket sin offentlige profil av Norge som fredsmeglernasjon, men vårt ansvar for tidligere handlinger følger med på lasset også i årene som kommer. Og hva vi har lært av våre tabber gjenstår å se.

En av de mest frekvente kommentarer jeg hører i Midtøsten, som i nesten alle andre krigsområder verden over, er at "det finnes ingen militær løsning på denne konflikten". Samtidig er det en skremmende mangel på vilje til å se alternativer.

I fjor sommer ble Jan Øberg fra TFF og jeg invitert av MEND (Middle East, Nonviolence and Democracy) til å holde en ukes kurs i ikkevoldskamp på Al Quds universitetet i Jerusalem. Ikke uventet hadde en av de mer militante organisasjonene sendt to yngre menn for å følge med i hva dette handlet om. I sine kamuflasjeuniformer satte de seg bakerst i rommet og gav klart uttrykk for at dette med ikkevold ikke var noe for dem. Vi lot dem sitte der, si sine meninger og inviterte dem til å delta i gruppedebatter. Det var en spennende prosess å følge deres metamorfose gjennom uken. De ble ivrigere og ivrigere i å diskutere, ville vete mer ikkevoldskamper i andre deler av verden og spurte etter litteratur. Jan og jeg tok det som en liten del-seier da de kom uten uniform de siste to dagene. I evalueringen gav de klart uttrykk for at dette hadde vært nytt og spennende. Og de ville ha en fortsettelse.

Dette suget etter alternativer til den væpnede kampen kommer til uttrykk i hele Palestina. De siste ukene har man arbeidet hardt for å forberede hva som er kalt: "National Conference in Gaza and the West Bank to Establish a Palestinian Movement for Active Nonviolence and to Launch a National Action Plan". De har lokale komiteer som forbereder dette arbeidet i elleve byer. Erfaringene fra den første Intifadaen evalueres og kontakter tas med så vel Palestinere i eksil som erfarne folk fra andre ikkevoldelige bevegelser. Vel vitende om at dette tar tid, krever ressurser, kunnskap, trening og store forberedelser arbeides det meget seriøst. Det er heller ingen hemmelighet at flere politiske viljer gjerne vil ha kontroll over den palestinske kampen. Slike initiativ hilses ikke med velvilje i alle leire verken på Vestbredden eller i Gaza.

Gode krefter på den Israelske siden får heller ikke ignoreres av de som ønsker seg en fredlig utvikling i dette krigsherjede området. De mange grupper av Israelere som motarbeider sin egen stats okkupasjons- og krigspolitikk fortjener langt mer anerkjennelse enn de har fått til nå.

Ekstra viktig vil jeg hevde det er å støtte de nettverk, individer og organisasjoner som arbeider i prosjekt med palestinere og israeler sammen. Disse aktivistene blir ofte uglesett av alle parter. Min "søster" Sheerin fra Vestbanken har det ikke lett på jobben i Vest-Jerusalem de dagene bomber har blitt sprengt i Israel. Mange ganger kommer hun ikke gjennom sjekkpointene i det hele tatt, og kommer hun frem så føles hatet fra den Israelske befolkningen sterkt. Vel hjemme etter en slik dag får hun forsvare seg overfor sine palestinske venner som lurer på hva som ligger bak hennes nære samarbeid med representanter for okkupantmakten…

Mine mange venner fra den Israelske siden som jobber med palestinere blir ofte trakassert for sin samrøre med "terroristene". Og slike holdninger opplever jeg også for ofte i Norge og andre vestlige land. Man klarer ikke å skille klinten fra hveten og da forsterkes medias unyanserte fremstilling av "to aktører" og at alle Israeler er av samme sort. Det er like dumt som å hevde at alle nordmenn er som Kjell Magne Bondevik. Virkeligheten er selvsagt langt mer kompleks og variert enn hva stereotype mediebilder forteller oss.

© TFF & the author 2003  

Tell a friend about this article

Send to:

From:

Message and your name

 

 

SPECIALS  Photo galleries Nonviolence Forum TFF News Navigator Become a TFF Friend TFF Online Bookstore Reconciliation project Make an online donation Foundation update and more TFF Peace Training Network Make a donation via bank or postal giro Menu below

Home

New

PressInfo

TFF

Forums

Features

Publications

Kalejdoskop

Links