25 februar 2004

Det har blitt mørkt før vi får ordentlig fyr på bålet denne påskeaften 1996. Vi er nærmere tjue personer som får oss litt varme i kroppen. Veden er i bygningsmateriale fra et hus som er helt ødelagt av russiske bomber. Våren er kall og snøen ligger fortsatt flekkvis i Kaukasus. De som har overlevd Jeltsins krig de siste to årene klarer ikke å glede seg over at krokusen blomstrer og trærne igjen blir grønne.

Ved hjelp på av en tolk får jeg god kontakt med en eldre mann som har i bodd i et hus i nærheten. På samme måte som nærmere nitti prosent av alle hus i Tjetjenia er også hans barndomshjem bombet og ubebolig. Han forteller at det er tungt å innse etter over sytti år at det meste han "har lært seg" gjennom et langt liv har vært løgner. Sovjetiske skolebøker og medier fortalte ikke sannheten om omverden og det egne samfunnet. Han innser at snart er livet slutt og det kjennes litt tomt å ha levd hele sitt liv basert på løgner. Han hadde for en kort tid siden hatt en samtale med en svensk oberst som arbeidet som OSSE-observatør i Grozny. Denne oberst "Olsson" hadde fortalt ham at i Sverige, vinteren 1995-96, var medier og folk langt mer opptatt av hvordan burhøns hadde det, enn hvordan folk kunne overleve den russiske krigen mot tjetjenerne. "Det er vel også en løgn?" spurte han med tårer i øynene.

Jeg sov ikke særlig godt den natten…

Følgesvenn

På mine reiser i krigssoner er det alltid bra å ha med seg kjentfolk som man kan stole på. Denne gang var det en tjetjensk kvinne som hjalp til. Det er ikke bare språket som vanskeliggjør slike reiser. Kunnskap om hvor det er militære tropper; hvilke checkpoints som er vanskelig å passere; hvor man kan spørre om et golv å overnatte på eller hvor man får tak på rent vann er essensiell for å overleve. Hun som hjalp meg hadde en utrolig historie å fortelle. Da krigen brøt ut 1994 sendte hun mann og barn til Moskva, deretter kjøpte hun en AK47 og sluttet seg til Dudajevs tropper oppe i fjellene i sør. Etter å ha deltatt i flere kamphandlinger som eneste kvinne i sin gruppe kom hun en dag frem til at "det finnes ingen militær løsning på denne konflikten". Dette er en kommentar jeg har hørt ofte rundt om i verdens krigssoner, men aldri fra noen med hennes bakgrunn. Jeg har lenge fundert på hva det var som gav henne motet til å bryte med det nære fellesskapet og som kvinne levere fra seg sitt våpen. Men hun dro ikke tilbake til familien. Geværet ble byttet mot et videokamera. Nå ble oppgaven å dokumentere overgrep og å la verden få vite hva som skjedde med hennes folk. Denne jobben krever enda mer mot og utsetter en for minst like store farer. Uten denne min "søster" hadde jeg antagelig ikke kommet helskinnet tilbake.

Historien i korthet

Tusen år før Kristi fødsel slo seg tjentjenerne ned i Kaukasus. I dag utgjør deres territorium 17000 kvadratkilometer og de aller fleste er sunnimuslimer. Når russerne i 1791 tok deres leder Sheik Mansur til fange ble det for århundrer umulig å forsone russere og tjetjenere. Stridighetene var brutale og langvarige. Også etter den formelle russiske erobringen 1859 fortsatte tjetjenerne sin motstandskamp. Stalins bidrag til å handtere denne konflikten var å tvinge majoriteten av befolkning i eksil. Hundretusener døde enten under transportene eller i de elendige forholdene de ble sendt til. Først i 1957 fikk befolkningen rett å vende tilbake til sine hjemtrakter.

Når Sovjet ble oppløst erklært også Tjetjenia seg som en fri stat. De seksten andre ble anerkjent av omverden, men ikke regjeringen i Grozny. Den tidligere sovjetiske flygeneralen Dudajev ble 27 oktober 1991 valgt til president og landet fungerte som en autonom enhet. De rundt hundretusen russerne som jobbet i oljeindustrien var relativt godt inkludert i samfunnet.

Jeltsin får nok

Den russiske statsøkonomien gikk dårlig og Jeltsin irriterte seg kraftig på at tjetjenerne hindret fri flyt av olje gjennom den ledning som gikk fra det Kaspiske havet til Russland. Dette var delvis gjort for å sette press på Moskva i selvstendighetsspørsmålet, men også fordi tjetjenere stjal olje gjennom å gjøre hull på ledningen og ta med seg hjem til gården. Der ble råoljen "kokt" i gigantiske hjemmebrents-apparater og drivstoff av forskjellige kvalitet tappet ut og solgt i tjueliters glassflasker langs veiene. Avfallsstoffet, som var en seig masse av asfalt og andre oljerester, ble tømt i skogen bak låven. Flere av disse anleggene var vedfyrte og skulle skapt hjertestopp på et hvilken som helst verneombud fra Norge. Selv jeg, som har relativt avslappet forhold til sikkerhetsregler, kjente frykten for eksplosjonsfare da jeg besøkte slike anlegg.

Vi vet ikke om Jeltsin var edru da han gikk til generalstaben og spurte hva som skulle til for å få kontroll over Tjetjenia. Men svaret var veldig klart: "Gi oss en uke og frie hender så løser vi dette". To år senere var store deler av befolkningen drevet på flukt, tusentalls døde, 90 % av alle bygninger i landet ødelagt av krigshandlinger og opposisjonen i Russland sterkt imot krigen. Restene av den tidligere Røde Arme hadde ikke klart å få kontroll over dette lille hjørne av Russland og general Alexander Lebed var i gang med forhandlinger om våpenhvile. I fjellene i sør hadde president Dudajev og hans folk full kontroll på bakken. Byene og landsbygden i det nordlige slettelandet kontrollerte russerne delvis dagtid. Nattetid var det knapt at russerne kontrollerte sine egne checkpoints. Soldatene gravde delvis ned sine tanks og hadde motorene i gang for å gi strøm til lyskasterne og varme til mannskapet. Det var enkelt å ta seg forbi alle russiske posteringer bare man unngikk lyskjeglene.

Omverden holder tyst

Det var en skremmende likegyldighet i omverden de to første årene av krigen. I tysthet støttet vestverden Jeltsin med store lån som gikk direkte til krigføringen i Tjetjenia. De håpet vel på tilgang til de store naturressurser og det voksende marked i Russland. Da vi møtte Dudajev, bare fem dager før han ble drept av russerne, var han ikke i tvil om hva som skulle til for å få stopp på krigen: Slutt å finansier den så klarer vi oss selv! Men pengene forsatte å settes inn på Kremls konto.

Lebeds våpenhvileavtale inneholdt en diplomatspråk klausul om "at konflikten skulle avklares om fem år". Russernes tolkning var at ingenting skulle gjøres før om fem år, men tjetjenerna mente en ferdigforhandlet løsning skulle være klar om fem år.

Med få hederlige unntak var journalister og medier ikke interessert i å rapportere fra denne konflikten. Unntakene den gang, i motsetning til i dag, var faktisk russiske medier. Men nesten alle av de få rapportene som har kommet gjennom filtret har vært skremmende forenklinger av virkeligheten.

Komplekst

Møtet med Dudajev avslørte også en av de moderne krigenes mest vanvittige sider. Før vi fikk treffe ham hadde han møte med russiske offiserer som solgte ham våpen. Tanks, AK47 og ammunisjon stod på innkjøpslisten den natten. Denne mannen, som ble fremstilt som Russlands mest ettersøkte terrorist, kjøpte altså våpen av russerne. Årsaken var relativt enkel og rasjonell: Offiserene hadde ikke fått lønn på 18 måneder; de regnet ikke med å kunne leve av sin pensjon; deres familier bodde i små, kalde barakker utenfor Moskva og de ville gjerne sende sine barn til universitet i vest. Konklusjon: De behøver penger og har varer å selge. Dudajev har penger og vil kjøpe varene. På spørsmål om ikke disse våpnene vil bli brukt imot dem neste dag svarte de med et smil: "Nei vi holder til i sikre bunkre langt bak fronten". At russiske vernepliktige derimot kunne bli møtt med disse rifler og tanks holdt de ikke for usannsynlig. "Men krig er nå engang ikke noe paradis". Ikke rart at en slik hær har problemer med motivasjon og effektivitet!

Samtidig møtte jeg de russiske Soldatmødrene som lette etter sine sønner. Utstyrt med bilde, navn, militært nummer og et enormt sivilkurasje spurte de alle de traff om noen hadde sett sønnene deres. Når de til slutt fant ham ble han tatt med i bussen hjem til St. Petersburg. Disse tøffe babushkaene var det få offiserer som våget å trakassere.

Andre russiske aktører som var vanskelig å unngå var FSB; mafiaen som solgte smuggelegods; den militære etterretningstjenesten GRU og representanter for Sakharov komiteen og andre menneskerettighetsorganisasjoner. Disse og mange andre hadde sine egne dagsordener og drev med sine egne prosjekt. Enhver som tror at det er meningsfullt å snakke om "russerne" i denne konflikten bør ta seg en tur og oppleve det kaotiske konglomerat av aktører som påvirker konflikten. Naturligvis er bildet like sammensatt på den tjetjenske siden. Mashkadov, den daværende vise-presidenten ble valgt som president i et internasjonalt overvåket valg 1997, men deler makten med klanledere som Khattab, Basayev og andre. En del tjetjenere samarbeider med russerne og ansees av majoriteten som quislinger. Hundretusener bor i flyktningleiere og ønsker seg bare at krigen skal ta slutt.

Ny president og ny krig

Jeltsins alkoholisme ble til slutt for mye også for den russiske maktelite. Etter å ha testet noen kandidater på statsministerplassen faller valget på den tidligere FSB-agenten Putin. På overflaten Jeltins motsats: judomester og totalavholdsmann. Da sprengningen av boligblokkene utenfor Moskva ble fremstilt som tjetjenernes verk skapte det en hysterisk krigsstemning i ledende russiske medier. Putin lovte å "utrydde terroristene" og ble populær nok til å vinne stort i presidentvalget. Alt tyder på at sprengningen var utført av FSB. Krigen begynte således igjen 1999 og pågår fortsatt, mens Putin til det kjedsommelige erklærer seier og at "terroristene" er bekjempet.

Som i alle moderne kriger er det sivilbefolkningen som er den store taper også i denne krigen. Men det er også her, som så mange andre steder, helt klart at vanlige vernepliktige også er offer. Uansett hvilke grusomheter de har begått, og det er en hel del, så er de også offer. Disse 18-20 år gamle guttene har ingen muligheter til et normalt liv etter et år i krigssonen. Majoriteten av amerikanske Vietnamsoldater som døde av krigen, gjorde det etter hjemkomsten til USA. Overdoser og selvmord var vanlige. For russiske veteraner fra Afghanistan og Tjetjenia er det ikke noe hjelpeapparat i det hele tatt. De er tapere på alle måter og sitter nå i rennesteinen og skyter heroin. En liten handfull blir tatt hånd om av mafiaen, stappa fulle av anabole steroider og brukt som dørvoktere ved nattklubbene i Moskva.

Hva så?

Da krigen igjen startet 1999 var temningen i Russland svært fiendtlig mot kaukasiere generelt og tjetjenere spesielt. Når jeg gikk med mine tjetjenske venner på Moskvas gater var det ikke mange hundre meterne mellom hver gang vi ble stoppet av politi. I beste fall rekte det med å legitimere seg, mange ble tatt med til politistasjonen og overgrep var vanlige. I slutten av 2003 begynte stemningen å snu. Antallet soldater som ble sendt tilbake fra fronten i sinkbokser har effekt på folkeopinionen. Man slutter å tro på Putins ord om seier og ønsker bare at det hele skal ta slutt engang. Tross regjeringens sterke kontroll av media viser den seneste troverdige opinionsmålingen at støtten for krigen nå er nede i 20%.

Makten i Kreml kommer til å måtte gå med på noen slags forhandlingsløsning. Min "søster" hadde helt rett da hun solgt sitt våpen 1994: Det finnes ingen militære løsning på denne konflikten. Fra et rent militært synspunkt har russerne vunnet en total seier, de har ikke flere midler de kan bruke for å ødelegge landet. Men den tjetjenske befolkningen nekter å anerkjenne det. De fortsetter å kjempe for sin selvstendighet. Og russerne kommer aldri til å lykkes med å få kontroll over dette stolte folk.

© TFF & the author 2004  

Tell a friend about this article

Send to:

From:

Message and your name

 

 

S P E C I A L S & F O R U M S Iraq Forum Gandhi & India Burundi Forum Photo galleries Nonviolence Forum TFF News Navigator Become a TFF Friend TFF Online Bookstore Reconciliation project EU conflict-management Make an online donation Foundation update and more TFF Peace Training Network Make a donation via bank or postal giro Basic menu below

Home

New

PressInfo

TFF

Forums

Features

Publications

Kalejdoskop

Links