|
"Terror"
er lønnsomt - men er det farlig?
Af
Jørgen
Johansen
TFF
styrelsemedlem
11. oktober, 2004
Spørsmålene
som ikke stilles
Etter 11. september 2001 har vi
sett en utvikling der stadig flere deler av samfunnet er
blitt angrepet av "sikkerhetsmafiaen". Alt som med
rikelig fantasi kan defineres som et "sikkerhetsproblem"
blir utnyttet av vaktselskaper, journalister,
låsesmeder, gjerdeprodusenter, fredsforskere,
produsenter av overvåkningssystemer, politifolk og
politikere.
Budsjettene til sikkerhetstiltak
ser ut til å stige raskere enn høstens
oljepriser og dessuten er budsjettbevilgningene like
selvklare som naturlover. Den offentlige debatten hopper
lett over det grunnleggende spørsmålet om
hvorfor? og henger seg opp i detaljer om tekniske
løsninger.
Det kan være på sin
plass å få noe perspektiv på dette med
"terror". Hva er det som fasinerer? Hvorfor er det
på alles lepper og i alle medier? Hva er
drivkreftene som så lett åpner planboka til
så vel stater som private bedrifter? Og hvorfor
får visse faremomenter så uproporsjonerlig
stor oppmerksomhet og store ressurser?
"Terrorisme" er
suspekt - Mandela var terrorist
Hele begrepet "terrorisme" er
suspekt. Det bør ikke benyttes i vitenskap eller
juss, men der det hører hjemme: I den politiske
retorikken. Og det bør alltid inkludere også
den form for terror som utøves av statlige
aktører.
Min favoritt "terrorist" er Nelson
Mandela! Han fikk i sin tid livstids fengsel i Rivonia
saken dør han var anklaget for å benytte
sabotasje i kampen mot apartheid. Majoriteten av verdens
stater mente den gangen at slike "terrorister" skulle
fengsles. Senere endret omverden seg og Mandela ble av
flere og flere kalt "frihetskjempe i fengsel". Senere ble
han både president og mottaker av Nobels fredspris.
Det er få i dag som har noe vondt å si om
mannen. For mange står han et eller annet sted
mellom englene og gud. Men han er fortsatt den samme
mannen og mener akkurat det samme om bruk av sabotasje
mot apartheidregimer. Han har ikke endret seg. Det er
omverden som han endret sitt syn på han. Dette
viser hvor tøyelig og i grunnen ubrukelig dette
begrepet er. Det sier veldig lite om så vel
handling som aktør og er helt og fullt
kontekstavhengig. I den hysteriske situasjonen vi har
opplevd siden september 2001 så har begrepet
terrorist blitt klistret på nesten enhver som er i
opposisjon til den amerikanske
utenrikspolitikken.
Når alle FNs medlemsland
nå er pålagt å skrive inn nye avsnitt i
sine straffelover om terrorvirksomhet, så benytter
juristene et begrep som i beste fall kan brukes i
politiske debatter, men bør definitivt ikke inn i
lovbøker eller brukes i sammenhenger med
pretensjon på vitenskaplighet.
Hvor stor er
risikoen for at du blir offer?
Spørsmålet om hvor
farlig det er. Det første som kan fastslås
er at død eller skade som resultat av
såkalte terroraksjoner ikke er særlig vanlig.
Ikke i Norge, men heller ikke i USA, Israel, Russland
eller Spania. Folk dør en for tidlig død av
så mangt, men politisk motivert vold mot sivile er
ikke særlig frekvent.
Hva er så
dødsårsakene? Selvsagt kommer hjerte- og
karsykdommer som resultat av alkohol-, sukker- og
fettkonsumpsjon høyt opp på lista hos
verdens middel- og overklasse. Kreft og andre sykdommer
følger tett. Alt dette er noe som selvsagt kan
reduseres. Individet selv, produsenter av skadelige varer
og statlige aktører kan alle påvirke disse
tallene. Deretter kommer ulykker av alle de slag.
Biltrafikkens konsekvenser leder klart, men det
dør også mange av ulykker på havet.
Noen dør også i flyulykker. Fall, drukning,
forgiftning, skyteulykker, brann og så videre er
alle hendelser som tar mange liv hvert år. Disse
former for død skiller seg fra andre gjennom at
det sjelden er bevisste handlinger med ønske om
død som ligger bak. Så har vi alle de
tilfeller der det åpenbart er intensjonen at de
omkommende skal dø. Det vanligste er selvmord og
mord begått av noen i den avdødes
nærmeste omgangskrets, men det hender også
relativt ofte at noen ukjente begår handlingen.
Variantene er flerfoldige men jeg skal ikke trette dere
med en lang liste. Statistisk
Sentralbyrå har gode oversikter over norske
forhold på sine
hjemmesider for den som skulle være
interessert.
Det er med andre ord meget lite
sannsynlig at DU kommer til å død som
resultat av en politisk motivert voldsaksjon. Og skulle
du som sivilist dø av noe slikt er det overveiende
sannsynlig at det er en statlig aktør som har
sendt bomben eller missilene. De private "terroristene"
ligger langt bak de statlige "terroristene" når det
gjelder effektivitet og dødelig resultat. Men
sannheten er at om du setter opp en liste over
sannsynlige årsaker til at du skal rammes av en
brå død så kommer ikke politisk
motivert vold inn på "top twenty". Nesten alle
andre risikoer er langt mer sannsynlige!
Skal samfunnet satse penger
på å redusere reelle farer så er det
langt mer effektivt å begynne der mange faktisk
dør enn å fokusere på de situasjoner
som knapt er merkbare på statistikken.
Statistik kontra
angst og hysteri
For vel et års tid siden
holdt jeg en forelesning på universitetet i Tel
Aviv, Institusjonen for Politisk Psykologi, der jeg tok
frem statistikk og viste at kun en måned siden den
andre intifadaen startet har flere i Israel blitt drept i
trafikken enn av selvmordsattakker. Reaksjonene ble
sterke. Jeg fikk klart høre at jeg ikke forstod
hvilken angst og frykt som oppstår når
"døden kan lure bak neste hjørne". Vel, jeg
forstod kanskje ikke denne angsten, men det er ikke
åpenbart at det som setter størst skrekk i
folk er det man mest bør frykte. Grunnen til
angsten er ofte mer et bilde som er servert av
voldsfikserte og spekulative medier enn kunnskap om hva
som faktisk er reelle farer i vårt samfunn.
Statistikk over dødsårsaker taler et
nøytralt språk. Følelsene er borte,
men resultatene kan åpenbart vekke sterke
følelser.
Og denne angsten er det i dag flere
og flere aktører som vet å utnytte. Det
handler om mye penger. At mediene tjener på dette
hysteriet er relativt åpenbart. Men vi ser
også at profitten er stor når det skal settes
opp overvåkningskameraer, installeres
metalldetektorer, ansettes sikkerhetsvakter, byttes
låser, settes opp gjerder, innføres
personkontroll, bygges murer, kjøpes
konsulenttjenester eller forskes i noe av
"sikkerhetsmessig betydning". Mange passer på
å tjene seg en slant på dette hysteriet.
Avansene er høye, utstyret dyrt,
markedsføringen støttes av aviser, radio,
tv og nettsider. Markedet drives av en urasjonell angst
og sterke profitt motiv.
Mange konsern, individer,
institusjoner, bedrifter og forskningsstiftelser tjener
grovt på å ta på seg oppgaver i den
voksende "sikkerhetsindustrien". Og de er selv ledende i
å definere stadig nye områder som
"sikkerhetsproblemer". Fordelen ved å kalle noe et
sikkerhetsproblem er at det åpner
pengestrømmene. Hvem kan si nei til å
øke sikkerheten?
Tidligere fredsforskere og
statsvitere sitter nå i TV-sofaene som
"terroristeksperter" og søknader om forskning
på området behandles velvillig av
forskningsnemnder og stiftelser.
Terrorsikre
havner...Al Queda kan nok bruge en
motorbåt
Det gjør kanskje ikke
så mye at det brukes en masse penger på en
risiko som er minimal, sammenlignet med det meste annet
vi utsettes for. I verste fall kan det argumenters med
ressurssløsing og feilprioriteringer. At man
gjerder inn selv den minste lille havn der det
anløper skip fra andre land er sikkert
lønnsomt for gjerdeprodusenter og vaktselskap. Men
siden man ikke kan stenge av fra sjøsiden er det
fortsatt bare en kostbar lek. Bin Laden og hans
tilhengere kan sikkert også ro eller kjøre
motorbåt. Det hele er et spill som i beste fall kan
lure noen av oss. Alvorligere er at store deler til og
med er kontraproduktivt.
Sikkerheten
på fly og i lufthavne
Vi er mange som har blitt fratatt
neglefiler og lommekniver på flyplasser de siste
årene. Ingen hindrer meg i å gå om bord
med en liter whisky. Og alle vet hva en slik flaske kan
brukes til. Slår du av bunnen har du et relativt
farlig stikkvåpen, stikker du ned en fille i
flasken så har du en god gammeldags
molotov-cocktail. Hver gang jeg sier dette til overivrige
sikkerhetsvakter stønner de bare oppgitt og
tilstår at reglene ikke er logiske. For den delen
så rekker det nok med et blått belte i karate
for å ta kontroll over cockpiten for de som skulle
ha slike ønsker. Millionene som nå brukes
på å gjøre flyplasser om til fort har
lite med reell sikkerhet å gjøre.
Målet er kanskje å vise oss passasjerer at
"de gjør noe" for å øke sikkerheten.
Nok en gang spiller nok psykologien oss et
puss.
På en flyreise for en tid
siden fra Bogota til Frankfurt ble jeg sittende ved siden
av en tysk sikkerhetskonsulent. Temaet for noen timers
samtale var gitt. Hans store bekymring var att alle
større flyplasser nå var fullproppet med
livsfarlige våpen. En hvilken som helst
utøver av kampsport med mediokre kvalifikasjoner
kunne bare gå å forsyne seg. De trøtte
og/eller engstelige vaktene med skarpladde
automatgevær var å anse som rene
våpenlagret for enhver som ville skyte ned
uskyldige passasjerer var hans mening.
Det går
ikke å hindre blomsterhandlere å selge
kunstgjødsel...
Når Timothy McVeigh sprengte
den føderale Murrah-byggningen i Oklahoma 19.
april 1995 blandet han 2300 kg diesel og
kunstgjødsel. Det er siden den gang åpenbart
at kontroll og sikkerhetstiltak aldri vil kunne hindre
folk med motivasjon og vilje til å
gjennomføre slike vanvittige dåder. Det
går ikke å hindre blomsterhandlere å
selge kunstgjødsel eller bensinstasjoner å
selge diesel. Leier du to rom og kjøkken kan du
etter et halvt år og daglige innkjøpsrunder
sette på utløseren og vandre ut av
døra for siste gang. En hvilken som helst
leilighet kan brukes som bombe på lignende
måte som et fly fullastet med bensin.
Men som sagt er sannsynligheten for
at du dør av noe slikt langt mindre enn at din
partner i livet dreper deg.
©
TFF & forfatteren 2004
Tell a friend about this article
Send to:
From:
Message and your name
|