|
Palestinas
muligheder og problemer
Av
Jørgen
Johansen
TFFs
styrelse
April 12, 2005
For første gang i
verdenshistorien har en president blitt valgt på et
program om bruk av aktiv ikkevold. Abu Mazen benyttet
hver eneste mulighet under valgkampanjen sin til å
argumentere mot bruk av vold i kampen for et fritt
Palestina. At han fikk 62 prosent av stemmene på et
valgmanifest dominert av Ikkevold er en historisk
hendelse, ikke bare i Palestina. Dette er unikt uansett
hvilket land man studerer.
Ifølge Abu Mazen har den
andre intifadaen bare skapt palestinerne en
dårligere situasjon for det palestinske folk.
Bruken av selvmordsbombere, bilbomber, raketter og andre
væpna angrep har ikke ført fram mot den
overlegne krigsmaskinen til Israel. Nå er
spørsmålene om han får fremganger i
sin forhandlingslinje med Israel og om han på alvor
vil benytte ikkevoldelige motstand i kampen mot
okkupasjonen.
Problemene er mange og det er
vanskelig å være optimist selv om det er en
åpning for flere møter på høyt
nivå mellom PA og den israelske regjeringen.
Epoken
Arafat er over
Det var et historisk valg i
Palestina å velge president etter Arafat. Hans
lederskikkelse har dominert landet totalt de siste tretti
år. Ingen annen kunne hevde å representere
det palestinske folk eller være i nærheten av
å ha hans status. Nå er han borte og andre
skal ta over. Hans autoritære lederstil har lenge
blitt kritisert internt, men ingen har på alvor
utfordret hans posisjon. Islamske Jihad og Hamas har
nektet å følge hans linje, men har aldri
hatt noen som kunne fremstå som en legitim
representant for det palestinske folk. Det kunne Arafat.
Han hadde respekten, autoriteten og historien som skulle
til for å være den eneste legitime
representant for det palestinske folk i kampen for en
egen stat.
Korrupsjonen innom PLO, de mange
forskjellige Sikkerhetstjenestene som Arafat bygde opp og
kontrollerte skapte mye misnøye. Dette var
grunnlaget for en kontroll som fungerte sterkt
disiplinerende internt. Ansettelsene av slektninger og
nære venner i fremtredende posisjoner skapte mange
konflikter mellom individer og grupper av palestinere.
Nå har Abu Mazen lovet å rydde opp i dette.
Arafat ble brukt som argument av Bush og Sharon for
å ikke ha kontakter mellom PA og staten Israel
eller USA. Dette argumentet er nå ikke lengre
gyldig. Så vel eliten i Tel Aviv som i Washington
DC og Bruxelles har nå uttrykt at det skal settes
fart på forhandlingene. Dette er bra og det er en
forutsetning for å komme videre, men det er
på langt nær nok. Uten politisk vilje fra den
israelske ledelsen og uten større press fra USA
på Israel er det lite håp om at palestinerne
kan se en egen stat bli en realitet.
Sikkerhetsstyrkene
Bare dager etter at Arafat ble
erklært død ble Abu Mazen utsatt for et
attentat under en seremoni for å minnes PLOs store
leder. Det var agenter under kommando av sjefen for
sikkerhetsstyrkene på Gaza, Moussa Arafat, som kom
til skuddveksling med livvaktene til Abu Mazen. Dette var
et tegn på de spenninger som finnes mellom mange av
de forskjellige sikkerhetstyrkene Arafat bygde
opp.
Abu Mazen jobber nå med
å redusere antall sikkerhetsstyrker til tre. Dette
for å få bedre kontroll med dem, redusere
korrupsjonen og få fokus på den jobb de
forventes å gjøre. Det er ingen hemmelighet
at mange har vært avlønnet som ansatte i
ulike sikkerhetsstyrker, men egentlig jobbet med helt
andre saker. Noen av sikkerhetsstyrkene har vært
kjent for å drive utstrakt tortur av fanger,
avretting av mistenkte kollaboratører og annet
uten kontroll og innsyn fra andre enn Arafat selv.
Nå er det et uttalt mål å organisere
disse styrkene slikt at folkevalgte organ får
kontroll, trene dem til å følge folkeretten
og vise respekt for menneskerettigheter. Dette er ingen
enkle oppgaver og det vil ta sin tid før
resultatene blir synlige. Å endre en kultur der det
meste har vært tillatt og "målet alltid har
helliget midlene" er en tidkrevende prosess.
I høst skal det settes i
gang flere opplæringsprogram der sikkerhetsstyrkene
skal på skolebenken for å lære seg
respekt for demokrati, menneskerettigheter og
internasjonal rett.
Den mest omtalte av de hemmelige
tjenester Arafat hadde til disposisjon var "Styrke 17".
Den ble dannet tidlig på syttitallet som en
personlig livvaktsstyrke for Arafat og andre sentrale
ledere i Al-Fatah etter at PLO ble sparket ut av Jordan.
De var tidlig med på å gjennomføre
flere væpna angrep på både Israel og
rivaliserende palestinske grupper i Midt-Østen og
Europa. Under Israels såkalte "Fred for Galilea"
operasjoner i Libanon brukte Arafat Styrke 17 som
kampenhet for å slå tilbake de israelske
angrepene. Da Israel ødela hovedkvarteret deres i
Libanon i august 1982 flyttet de sammen med PLOs ledelse
til Tunis.
Hemmelig
samarbeid med USA
Det har de siste månedene
kommet frem at Styrke 17 fram til 1982 hadde et utstrakt
samarbeid med CIA og direkte kontakter til de amerikanske
presidenten. Både CIA og Styrke 17 hadde direkte
nytte av å samarbeide for å utveksle
etterretningsinformasjon. At det var en direkte lenk
mellom president George Bush d.e. og Arafat var til stor
ergrelse for Israel. Men amerikanerne gav PLO
informasjoner og fikk i utbytte løfter om
beskyttelse for sin ambassade i Beirut og andre
amerikanske interesser. George Schultz lovte på sin
side at USA skulle beskytte de palestinske
flyktningleirene. På palestinsks side var det den
såkalte Røde Prinsen, Ali Hassan Salameh,
som stod for kontakten. Det var samme mann som Mossad
trodde de drepte på Lillehammer i 1974.
Israels ansvar for angrepene
på Shabra og Shatilla og at USA ikke kunne eller
ville hindre dette gjorde at Styrke 17 brøt
samarbeidet med CIA. Etter dette bruddet ble mange
amerikanske interesser måltavler for palestinske
geriljagrupper og agenter.
Først i 1993 ble det igjen
opprettet kontakter mellom CIA og Arafat. Denne gang var
det den såkalte Grå Eminense, Jibril Rajoub,
som etter å bli sleppt fri etter 17 år i
Israelske fengsler, ble kontaktmannen med CIA. Rajoub ble
utsett av Arafat til sjef for alle sikkerhetsstyrkene og
drev et utstrakt samarbeid med CIA selv til tider da
Arafat selv hadde en sterk anti-amerikansk retorikk. CIA
hjalp i all hemmelighet med å finansiere og trene
palestinske agenter. Millioner av dollar og
spesialtrening i USA ble byttet mot informasjoner fra
palestinske etterretningsagenter.
Dette viser hvor mange nivåer
disse konfliktene opererer på. Det som er synlig i
medier og kjent hos allmennheten er til enhver tid kun
toppen av isfjellet. Etter en viss tid og med nye ledere
kan noe av det som forgår bak de offisielle
kulissene begynne å lekke ut.
Slik er det selvfølgelig
også i dag. Hvilke kontakter som eksisterer mellom
Israel, USA og Palestinske myndigheter er ikke kjent. Men
alt tyder på at det finnes langt mer enn det som er
synlig og at det offisielle bildet kun er en fasade for
noe som ikke tåler dagslys.
Lokalvalgene
og Hamas
Abu Mazen tilhører Arafats
generasjon men har tydelig brutt med mye av det den gamle
lederen stod for. Hans viktigste motstandere er de ulike
religiøse organisasjonene. Han må konkurrere
med Hamas og Islamsk Jihad. Dette er ingen lett oppgave
og de pågående lokale valgene og
parlamentsvalget i juli vil være avgjørende
for hans muligheter til å klare av de vanskelige
oppgavene han har påtatt seg. Hamas stiller opp og
det vil bli veldig avgjørende for deres posisjon
fremover hvor mange stemmer de får der. Hamas er
som religiøst parti godt likt i store deler av
Vestbanken og på Gaza. Deres langvarige innsats med
sosialt arbeid har gitt dem et godt rykte og de var den
eneste opposisjonen av betydning under Arafats regime.
Mange som lever i flyktningleierne har fått
så vel fysisk som moralsk støtte av Hamas
gjennom mange år. På lokalplanet har mange av
Hamas sine politikere bedre rykte enn representantene fra
Fatah. Folk har oppfattet dem som mindre korrupte og mer
ærlige i sin politikk.
Blant en del yngre menn har Hamas
sine selvmordsaksjoner vært betydningsfulle som
symboler på at man ikke har gitt opp kampen mot
okkupasjonen. Få har noensinne trodd at de skulle
kunne bekjempe det israelske militærapparatet, men
noen har hatt en viss tro på at de kunne
gjøre det for kostbart for den Israelske staten
å fortsette med bosetningene. Hamas vil fortsatt ha
en viktig plass i palestinsk politikk i mange år
framover. Mye tyder på at de er villige til å
forhandle og kompromisse dersom det kan vises til
fremganger i praktisk politikk. Valgene som kommer utover
til sommeren vil kanskje bli en god indikator på
maktforholdet mellom Hamas og PLO. Vi vet fra tidligere
at i krigssituasjoner er det en tendens til at folk tyr
til religionen. Man behøver at fast punkt i livet
og en tro på noe høyere en den brutale
hverdagen rundt en. Hvor store Hamas er og kan bli er
ikke godt å si. Palestina er et relativt
sekularisert land. Noen hevder at det er ikke så
mange flere religiøse sjeler å verve i Gaza
og på Vestbredden. Sekulariseringen har gått
lengre her en i de fleste andre arabiske folk.
I den første valgomgangen i
Gaza i januar vant Hamas i syv av ti valgdistrikt. Totalt
fikk de 75 av 118 plasser. Åttifem prosent deltok i
dette første lokalvalg noensinne på Gaza.
Fatah fikk 26 plasser og PFLP kun en plass. Resten gikk
til uavhengige og ulike støttespillere til Fatah.
Hamas gikk til valg under mottoet "Forandring og Reform".
Gaza forventes å ha en større andel av
Hamas-velgere enn på Vestbanken. Neste valgomgang
blir 28. april og så en siste runde tre
måneder etter det.
I forbindelse med lokalvalgene har
USA som ventet gjentatt sitt syn at Hamas er å
betrakte som en terroristorganisasjon. "At de vinner valg
betyr ikke at de opphører å være
terrorsiter" sier det amerikanske utenriksdepartementet i
en uttalelse.
Parlamentsvalget
er viktig
Den 17. juli er den
preliminære datoen for parlamentsvalget. Det vil
bli helt avgjørende for den videre utvikling i
Midtøsten. Når det avholdes vil Abu Mazen ha
vært president i nærmere 200 dager og folk
vil kunne bedømme om han kan levere hva han har
lovet eller ikke. Dersom han kan vise til fremgang
på noen av de områder han har lovet å
satse på har han rimelig gode muligheter til
å få sine folk inn i parlamentet. Hvem som er
"hans folk" er derimot ikke helt klart. Fatah har store
indre spenninger mellom den gamle garde og en ny
generasjon velutdannede, ivrige og sterke politisk
bevisste mennesker. Under Arafat satt
"Tunis-generasjonens" folk på alle sentrale plasser
i maktapparatet og de har nektet å la yngre slippe
til. Fatas ungdomsorganisasjon har en pinelig høy
gjennomsnittsalder fordi det ikke har vært
muligheter til å avansere opp i systemet. Nå
håper man at det skal bli et reelt
generasjonsskifte i det kommende valget.
Det er enda usikkert om Hamas vil
stille med lister til Parlamentsvalget. Men etter de
foreløpige fremgangene i lokalvalgene ville det
forundre mange om ikke de stiller med kandidater
også til parlamentet. Mye vil avhenge av hvilke
avtaler om våpenhvile Abu Mazen og Hamas kommer til
å kunne inngå, og respektere, i
månedene fram til valget. Til nå er det PA og
Israel som forhandler om våpenhvile, mens Hamas har
bestemt seg for å innstille angrepene en tid
fremover. De vil ikke offisielt delta i forhandlinger med
Israel. Hamas sin vilje til å delta i den politiske
prosessen vil også avhenge av hvor mange, og hvilke
fanger, som blir løslatt fra israelske fengsler.
Det er ingen tvil om at den palestinske stat vil tjene
på at Hamas stiller til valg.
Forholdet
til USA
Så snart valgresultatet var
klart med Mahmoud Abbas som klar vinner ble han offisielt
invitert til president Bush. Det var helt andre toner enn
forholdet Bush Arafat. Den nyvalgte presidenten takket
for innbydelsen og reiste til Moskva! Dette var en viktig
markering rettet til de mange palestinerne som i
valgkampen hadde kritisert Abbas for å være
for USA-vennlig. Etter et to dagers samtaler med Putin og
andre russiske representanter reiste Abbas og
følget hans til Ankara for samtaler med president
Amet Necdet Sezer. I begge hovedsteder ble det lagt
avgjørende vekt på sikkerhetsrådets
resolusjon 1515. Det er grunnlaget for det såkalte
Veikartet for Fred.
Denne planen er det også
amerikanske tjenestemenn, med president Bush i spissen,
fremhever som veien fremover til en egen palestinsk stat.
Det store spørsmålet er om mange nok
amerikanske politikerne er villige til å tvinge
Sharon til å avslutte okkupasjonen. Siden veikartet
ble presentert har det ikke vært annet enn vage
verbale protester fra Washington når den israelske
regjeringen har fortsatt byggingen av bosetninger og
muren samt holdt fram med de systematiske mordene
på ledende representanter for Hamas. Det er veldig
få palestinere som tror at USA faktisk vil bidra
til å etablere en egen stat for det palestinske
folk. Siden den andre intifadaen startet har Israel tatt
livet mer enn fire ganger så mange palestinere som
antallet Israeler omkommet gjennom palestinske angrep. I
USA forbigås slike fakta i det stille.
Israels
politikk
Israelsk innenrikspolitikk var
høsten 2004 var preget av den merkelige situasjon
at Sharon ble ansett som "fredsduen" fordi han ville
tømme bosetningene i Gaza. Skillelinja i debatten
var for og imot disse bosetningene. Okkupasjonen, muren,
Jerusalem, flyktningene og Veikartet forsvant ut på
sidelinjen av den offentlige debatten. Begynnelsen av
2005 preges så langt også av bosetningene i
Gaza, men samtidig ser vi også at forhandlinger med
Abu Mazen og PA er på vei oppover den aktuelle
dagsorden.
Det er åpenbart at Sharon og
IDF (Israeli Defence Forces) behøver et visst
voldelig motstand fra palestinerne for å kunne
rettferdiggjøre sin massive voldsbruk på
okkuperte områder. Om den palestinske motstanden
legges om til ikkevoldelige metoder vil dette være
problematisk for Israel. Det vil synliggjøre den
israelsk volden og forsterke bildet av David mot Goliat.
Dette er problematisk for IDF som sliter med at flere og
flere soldater og offiserer nå nekter å
tjenestegjøre på Vestbredden og i Gaza. Bare
tanken på å nekte militæret var
nærmest ikke-eksisterende i Israel for ti år
siden. Nå er den i økende grad en del av den
offentlige debatten. For majoriteten av de som nekter er
det de brutale overgrepene, den illegale okkupasjonen og
den kontraproduktive politikken som er grunn for å
nekte tjeneste. Veldig få av dem er pasifister; det
er pragmatiske grunner for at de nekter å stille
opp til tjeneste i IDF. Det at militærnekting har
blitt mer akseptert har gjort at også andre bruker
ordrenektelse som et politisk pressmiddel. Blant annet
har noen hundre soldater nå skrevet under opprop om
at de vil nekte å delta i fjerning av bosettere som
ikke vil trekke seg tilbake fra Gaza. Slik splittelse
innen det israelske samfunnet er et nytt fenomen.
Tidligere har de vært debatter om ulike politiske
løsninger, men nå tar flere og flere
skrittet fra ord til handling.
Israelsk innenrikspolitikk var
høsten 2004 var preget av den merkelige situasjon
at Sharon ble ansett som "fredsduen" fordi han ville
tømme bosetningene i Gaza. Skillelinja i debatten
var for og imot disse bosetningene. Okkupasjonen, muren,
Jerusalem, flyktningene og Veikartet forsvant ut på
sidelinjen av den offentlige debatten. Begynnelsen av
2005 preges så langt også av bosetningene i
Gaza, men samtidig ser vi også at forhandlinger med
Abu Mazen og PA er på vei oppover den aktuelle
dagsorden.
Ikkevold
i Palestina
Bevisstheten om at det er Israel
som tjener på den palestinske bruken av vold sprer
seg i dag hos den palestinske befolkningen. Noe av
grunnen til dette er at erfaringene fra den andre
intifaden har vært svært dårligere.
Sammenlignet med den første intifadaen så er
den nåværende en katastrofe. Alt har blitt
verre. Det første opprøret fra 1987 til
1993 var preget av massiv bruk av ikkevold. Streiker,
blokader, demonstrasjoner, boikotter og protester var med
på å løfte den palestinske sak opp
på den politiske dagsorden.
At kampen også inneholdt
steinkasting mot okkupantmaktens tanks og soldater var
mer symbolisk motstand enn faktisk voldsbruk. Dessverre
var det disse steinkastende ungguttene som media
fokuserte på og som derfor har festet seg på
folks netthinne. Men kampen den gang var så mye mer
enn det.
Det er i dag flere nettverk og
organisasjoner som jobber med prosjekter om ikkevold.
Utdanning, trening og studier med fokus på
ikkevoldelig kamp er kanskje det mest spennende som skjer
på grasrota i de okkuperte områdene denne
våren. Det er i alle fall i disse kretser man kan
observere en viss form for optimisme. Mange er inspirert
av å ha fått en president som tar avstand fra
fortsatt væpna kamp og som sier i klartekst at det
er Israel som tjener på slik kamp.
Resultater
snart?
Uten raske resultater å vise
til vil Abu Mazen få store problemer med å
samle det palestinske folket. Han må kunne vise opp
resultater som gjør folks hverdag mer levelig og
han må vise både resultater og styrke i
forhandlingene med Israel. De fleste venter seg at noen
hundre av de mindre viktige fangene slippes ut ganske
snart for å vise at "Israel vil fred" og at
prosessen med å tømme bosetningene på
Gaza blir påbegynt. Det blir selvsagt relativt
uviktige fanger som slippes ut først. Av de 8000
palestinere som sitter i fengsel i Israel er det relativt
mange som er uskyldige eller kun har begått mindre
lovbrudd.
Gaza er et enormt problem for
staten Israel. Det er nå så lite vann igjen
at bosetningene ikke lengre kan dyrke verken blomster
eller grønsaker. Saltvann siger inn i tomme
grunnvannsbasseng og kostnaden for å holde disse
bosetningene i gang er gigantiske. Sikkerhetstiltakene er
kolossale og væpnede angrep skjer hver eneste uke.
Innsmuglingen av våpen via tunneler forsøker
man nå å stoppe gjennom å grave et
enormt dypt og bredt dike langs hele grensen.
Alle vet at en tilbaketrekning av
Gaza kommer til å bli brukt som argument for
å beholde bosetninger på Vestbredden. Nye
bosetninger bygges kontinuerlig og flere eldre utvides.
De symboliske tilbaketrekningene vi kommer til å se
derfra er enten små utposter satt opp med det
formål å ta dem bort mens media ser på
eller noen av de tomme bosetninger der ingen bosettere
har villet slå seg ned.
Ingen tror på alvor at en
Israelsk regjering av fri vilje vil fjerne de stor nye
bosetningene som de fortsatt bygger på Vestbredden.
Eller at muren kommer til å falle og
piggtråden fjernes med det første. Muren er
en måte å annektere mer land på. Hadde
den vært bygget for å hindre selvmordsbombere
og andre å ta seg inn i Israel så kunne den
jo vært bygd der grensen ble dratt i 1967.
Få tror at framtidige
forhandlinger vil fjerne muren eller flytte den til
grensen. Den er det mest synlige tegn på at Israel
ikke har planer på å gi slipp på de
nærmere 60 prosent av Vestbredden som de i dag
kontrollerer.
Ingen av de tunge
spørsmålene har kommet noe nærmere
løsning etter at Abu Mazen tok over
presidentskapet. Flyktningene, Jerusalems framtidige
status, bosetninger og sikkerhetssoner på
Vestbredden, de hellige plassene og
vannspørsmålene vil skape store problemer i
kampen for en Palestinsk stat.
Get
free articles &
updates
©
TFF & the author 2005
Tell a friend about this article
Send to:
From:
Message and your name
|