|
Hva
gjør Norge i Afghanistan?
Af
Johan
Galtung, TFF Associeret
26. juni, 2006
HVA GØR NORGE I AFGHANISTAN?
- spurte Verdens Gang 7 mars i år
utenriksminister Jonas Gard Støre. Svaret var
tredelt: for å stabilisere Afghanistan som
hjemstedet for Taliban og støttespiller for
terror, for å beskytte nordmenn mot
terror--tilfeldigvis ble ingen nordmenn rammet i London 7
juli 2005--og for å beskytte norske barn mot heroin
på norske gater.
Gode norske svar. Men fire dager
før, 3 mars, hadde Seddiq Weera,
afghansk-kanadisk lege, en artikkel i Toronto
Star. Han satt lenge fengslet i Kabul under
kommunistene, kom ut med sterk kjensle av at her trenges
noe nytt, har pendlet mellom landene og arbeidet
utrettelig for fred i Afghanistan. Og Weera forteller en
helt annen historie enn den angloamerikansk-norske, og
med helt andre svar.
Hvorfor er det ingen stabilitet i
landet etter fire år med internasjonale tropper og
økonomiske støtte? La oss gå tilbake
til den fatale Bonn-avtalen av november 2001, etter USAs
invasjon 7 oktober. Nord-alliansen hadde kommet til
makten i samarbeid med amerikanske og andre styrker.
Taliban og Hekmatyar's Hezb-e-Islami var slått og
satt utenfor. Dermed skar det seg, som Weera
sier:
"Enhver med litt forstand
på fred og konflikt vet at en fredsavtale hvor
den ene part er utelukket er ufullstendig. Men det var
det som hendte. Og denne Bonn-avtalen overskygget den
nasjonale virkelighet i en syv års borgerkrig
med internasjonal innblanding. En alvorlig feil,
spesielt tatt i betraktning at et internasjonalt
terrorist-nettverk støttet den utelukkede
part".
Man skulle siktet på
fredsavtale mellom partene istedetfor å styrke
taperens dype samarbeid med Al Qaeda, innledet i 1996,
men da med ulike mål. Vest erklærte krig mot
dem begge og drev dem sammen, med Pakistan i bakgrunnen.
Jo mer man hamrer løs på dem jo sterkere
blir alliansen. Blant dem finnes opportunister,
politikere som søker en varig løsning og
støttespillere som er med på ferden. Noen
krigsherrer er forbrytere. Mange er fremtidige
statsministre. Tungt artilleri og bomber er alt de
trenger for å smeltes sammen. Det er det som skjer,
et Irak i noe langsommere tempo.
Ifølge Weera trenges en
forsoningsprosess som bringer sammen alle parter, uten
tapere. Det finnes to slike initiativer i Afghanistan,
"Independent National Commission on Strenghtening Peace"
og "Truth and Justice Initiative" som støttes av
FN. Men de har ikke de nødvendige midler til
storstilet fredsarbeid.
Jeg ser for meg en stor sal i
Peshawar mars 2001, et halvt år før det
grusomme angrepet i New York og Washington. Det er hundre
afghanere i rommet, 30 tidligere regjeringsmedlemmer, 30
sjeiker, 30 professorer og 10 fremragende damer. Seddiq
hadde arrangert en storstilet megling med tre kanadiere,
undertegnede og ham selv, han også som tolk til
pashtu og dari. Vi jobbet en uke; ti timer dagen.
Først en dag konflikt- og fredslære med
regelen "ordet Afghanistan er forbudt". Så var det
de som overtok og bestemte dagsordenen.
På et punkt ble to herrer noe
opphisset, sto opp, brettet opp skjorteermene. Min
megler-rolle innebar å hoppe ned fra podiet for
å komme imellom, men jeg fant det klokt å ta
av brillene først. Knyttneveslag er ok for freden,
men glass i øynene er upraktisk. Magisk virkning:
kamphanene slappet av. Moral for meglere: ha briller,
gjerne med vindusglass - ellers kan du ikke ta dem
av.
Fra spøk til alvor: Hva kom
de frem til? Fem punkter:
[1] Et stabilt
Afghanistan forutsetter en forbundsstat med meget
høy autonomi til de (minst 12) nasjonene i
landet. Enhetsstaten er et instrument for utenlandske
(engelske, sovjetiske, amerikanske) interesser og
spiller demokrati i hendene på etniske
motsetninger.
[2] Et stabilt
Afghanistan forutsetter en koalisjonsregjering med
talibaner. Som en tidligere topp-person sa: vi trenger
deres indre moralske kraft som savnes hos oss andre i
det korrupte Afghanistan. Men Taliban alene er
utålelig. Prosenten kan vi forhandle oss
til.
[3] Et stabilt
Afghanistan forutsetter prioritet til grunnbehov for
alle, mat, husly, klær, helse, utdannelse. Det
foutsetter også sikkerhet. FNs
Sikkehetsråd med fire kristne og et konfusiansk
land i veto-kjernen har ikke nok legitimitet; OIC -
Organization of Islamic Conference - må inn i
bildet.
[4] Et stabilt
Afghanistan forutsetter et stabilt forhold til
nabolandene gjennom et sentralasiatisk fellesskap av
de fem tidligere sovjet-republikkene, Iran, Pakistan,
og en del av Kashmir.
[5] Et menneskelig
Afghanistan forutsetter at dialogen med sikte på
likeverd for kvinner fortsetter på et koransk
grunnlag, ikke med utgangspunkt i gamle
stammeritualer.
Det var løftet stemning da
redaksjonskomiteen la frem dette. Et lite lysglimt av
håp -- og deltakerne var ikke hvem som helst. Det
ble presentert for FNs representanter som lurte på
hvordan vi hadde kunnet nå frem til mer på
noen dager enn de på like mange
år.
Vel, vårt naive lys ble raskt
slukket. Samme dag. En topp-politiker sa til oss meglere:
de fem punktene, det er løsningen. Men de har
desverre ingen sjanse. USA kommer til å angripe oss
til høsten for å skaffe seg en base,
også for å sikre oljetilførsel. Han
nevnte Herat og/eller Kandahar. Kjennskap til USA levnet
ikke rom for tvil på forutsigelsen. Det kokte i
oss. Apatien grep andre.
9/11 åpnet for
terrorisme-diskurs i tillegg til taliban-diskurs for
å legitimere 7 oktober. At det trengtes befrielse
fra taliban-diktatur var det ingen tvil om. Men
okkupasjonspolitikken ble den nøyaktige
motsigelsen av alle fem punkter. Mye av det samme gjelder
for Irak i sin tid konstruert av to tjenestemenn i det
engelske UD, hvor "national unity" er enda mer
illusorisk, og en stabil løsning nok enda
løsere enn en forbundsstat.
Men Anglo-Amerika, med et
selvrettferdig slør, nei, en burka, over
historien, forfølger sin gammeltestamentlige
oppskrift med to parter, en god, dem selv, og en av Satan
som må slåes så de gode kan diktere
freden. Tror NATO. Trodde i sin tid Sovjetunionen til
Gorbachev trakk seg ut, 1986-89.
Stabilitet kan man trygt se bort
fra. At den hundre år gamle krigen mellom det
angloamerikansk-kristne og det arabisk-islamske skal
stilne av kan man også trygt se bort fra, unntatt
overfor Spania med den eneste vestlige politiker med
klarsyn, Zapatero. Heroinen vil fortsatt nå frem
til vestens gater. Pengene vil fortsatt flyte inn i de
korruptes lommer.
Lykke
til.
Get
free articles &
updates
©
TFF & the author 2006
Tell a friend about this article
Send to:
From:
Message and your name
|